2009 | 2008 | 2007 | 2006 | 2005

UKE 36 (man.31.aug.09)

FOLKEFEST PÅ 2 HJUL

Fra en rimelig ensom tur i fjellheimen forrige helg til gjørmebryting blant tusenvis av sykkelentusiaster i årets Birkebeinerritt. Deltakelse i VM maraton og Birken, med 6 dager mellomrom, ble en kontrastfylt opplevelse på godt og vondt. Sykling er og blir en opplevelsesidrett på høyt plan.

Årets 17 utgave av Birkebeinerittet, verdens største terrengritt i deltakere, ble en kald og våt opplevelse for de aller fleste involverte. Totalt startende, inkludert fredags- Birken og de ulike barneklassene, så talte gjenge nærmere 25 000 syklister i år. Noe frafall før start ble det grunnet kulde og mye regn og selvsagt gjorde gjørmebadet sitt til at mye utstyr sviktet for veldig mange av deltakerne før målgang på Lillehammer.

Selv stilte jeg til start med innstilling om at været passet meg utmerket. Kulde kan kun bekjempes med at en må sykle og trø enda mer for å holde varmen. Gjørmen gjorde løypen mye mer teknisk og da også mer spennende for en rendyrka terrengsyklist. I tillegg så er det greit å tenke i slike situasjoner at alle andre har det garantert mye verre en meg.

GIKK TOM I VM

Kontrastene er store i vår bransje. Forrige helg syklet jeg VM maraton i Graz (Østerrike) hvor varmen ble en stor påkjenning etter hvert, samt de tekniske utforkjøringene for en som ikke har hatt mulighet til å trene mye teknikk det siste året. Hele turen på totalt 84 kilometer og vell 3000 høydemeter ble da heller ikke bare rosenrød. Jeg begynte å gå tom før fjerde langing og da hadde jeg siste og høyest fjell foran meg, rundt 2 timer til målgang.

Jeg deltok i VM maraton for første gang i 2004, muligens en enda mer krevende løype enn det jeg var med på forrige helg. Den største forskjellen fra den gang var nok forberedelsene. Veldig ulikt treningsgrunnlag sammenlignet med i år, samt at jeg den gang ikke gikk tom. De aller fleste idrettsutøvere har møtt ”veggen” minst en gang, enten på trening eller i konkurranse, og det er ikke noen hyggelig opplevelse i hele tatt.

Til tross for at jeg hadde fylt lommene med mer mat enn vanlig forrige søndag og spiste oftere og mer enn jeg noen gang før har gjort i et maraton ritt, så kom tomhetsfølelsen krypende allerede etter vell 2 timer konkurransetid. Turen opp siste fjell ble virkelig uforglemmelig. Jeg testet flere av flaskene som andre syklister hadde kastet fra seg på veg opp fjellet og spurte turgåere i område om de hadde noe vann til en trengende.

Lommene var tømt. ”Sopp langs vegkanten ble også vurdert på det mest kritiske”. Jeg så garantert helt desperat ut da jeg nådde toppen og en nøytral langingssone fristet med de herligeste delikatesser av sukkerdrikker. Det ble en god pause på toppen, mye væske ble skylt ned, men dessverre så virket det kun i noen minutter. Har en først gått skikkelig tom så tar det gjerne noen timer og resten av dagen før kroppen får kreftene tilbake. Jeg gikk i mål som nummer 13 med tiden 4 timer og 53 minutter. Glad og fornøyd og passe mørbanka fra topp til tå.

Vi hadde god hjelp fra organisasjonen, både med tanke på boplass og hjelp til å komme seg rundt i løypen. Maratonrittet i Graz er noe vi gjerne ønsker å kjøre igjen og for den som liker masse klatring og tekniske utforkjøringer så er det ingen tvil om at dette rittet er noe som bør prøves. I tillegg så er byen Graz en herlig by om en liker litt shopping og god mat.

FORBEREDELSER TIL BIRKEN

Med fokus på hvile og restitusjon de få dagene som vi hadde til rådighet før Birken, så var jeg i tvil om hva jeg kunne forvente av meg selv bare 6 dager etter kraftanstrengelsen i Graz. Jeg kjørte min vanlige oppvarming på rulle før start, men regnværet og få varmegradet gjorde sitt til at jeg var stiv som en pinne allerede før jeg nådde startstreken. Det tror jeg samtlige av damene var da startskuddet gikk og regnet høljet ned.

Damer elite startet 0830 og da hadde det formelig regnet ”non stopp” siden kvelden før. Vi kjørte mer eller mindre samlet opp til Skramstasæter hvor første spurtpris er lagt ut. Følelsen var helt grei, verken super eller dårlig, men da med fokus på at dette var en dag jeg skulle gi alt. Jeg var først inn i bakken hvor de fleste må av sykkelen for å løpe, men kom meg raskt på sykkelen igjen da dette terrengpartiet var blitt bra utbedret siden jeg sist syklet i 2005.

Kjente da at beina var blitt forskrekkelig kalde og at det var bare å trø på for å holde varmen. Jeg følte at jeg hadde god flyt i det gjørmete underlaget og fikk oppmuntrende rop fra karene jeg passerte. Jeg hadde god luke til neste dame da dette første terrengpartiet var unnagjort så jeg sa til meg selv at det er bare å trø det beina klarte og se hvor langt det ville holde.

Selv om bein og armer var stive av kulde, så kjente jeg at jeg hadde bra trøkk og god fart. Det er veldig lenge siden jeg har hatt denne følelsen på sykkelen og det var jo motivasjon i seg selv. Flyten, krafta og kontakten med muskulaturen var som natt og dag sammenlignet med helgen før da jeg kjørte VM.

Vi gamblet litt med dekk, svært lette, smale og med lite knaster, samt at jeg kjørte med stiv gaffel for første gang i et terrengritt. Det ble en positiv opplevelse på alle måter. Det største utfordringen for meg ble å holde liv i fingrene. Det å bruke fingrene til å bremse gjorde skikkelig vondt men det aller verste var nok at jeg hadde så lite følelse i hendene at jeg knapt klarte å holde på styret. Veldig ubehagelig når en kjørte utfor da det føltes som jeg ville miste grepet for hver minste dump.

Folkefesten langs løypen, de hundrevis jeg passerte, fokuset på å spise hver 20 minutt for ikke å gå tom, samt utfordringen med å holde seg på sykkelen, gjorde sitt til at kulden ikke fikk overtaket. Jeg var veldig fokusert, følte at kroppen fungerte bra tross alt og da koser jeg meg på sykkelen. I tillegg så måtte jeg trø på for at ikke Kenneth skulle nå meg igjen. Han startet kun 5 minutter etter meg og selvsagt så hadde vi en intern konkurranse om hvem som kom først til mål. Selv om Kenneth slo meg på tid så fikk han aldri gleden av å sykle forbi meg J

Jeg passerte målstreken like lite gjenkjennelig som de fleste andre av deltakerne. I tillegg så hadde samtlige rimelig tåkete blikk da de kom i mål grunnet masse sand og dritt også i øynene. Det låg vanvittig mange briller langs løypen i år så den som tok turen over fjellet dagen etter på leit etter briller, fikk garantert fylt opp mange sekker.

Det å vinne Birken igjen for meg er og blir veldig stort. Første gang jeg kjørte var i 1995, min første sommer på en terrengsykkel, men det var også den gang fantastisk å bli første dame i mål på Lillehammer. Birken er blitt en folkefest som de alle fleste har et forhold til i tillegg til at dette er en arena hvor vi virkelig møter likesinnede og ekte sykkelglede.

Organisasjonen og alle de frivillige, rundt 2400 personer, fortjener nok en gang masse skryt for innsatsen. De har gitt tusenvis av sykkelentusiaster en uforglemmelig opplevelse nok en gang som de fleste av oss lever lenge på J

Vi er tilbake i Sandnes hvor vi nå skal ha et par rolige uker med masse hvile og rolig trening. Neste utflukt for familien blir til Estland hvor jeg skal kjøre EM maraton 19. september. Bjørnar fikk oppleve Birken for første gang, han storkoste seg, og det blir garantert flere Birken for den karen også. Husk at påmelding til neste års Birken er bare noen måneder frem i tid. Lett trening kan vi starte med allerede nå J

Sykkelhilsen fra Gunn-Rita, Kenneth og Bjørnar

Multivan Merida Biking Team