EKTE SYKKELGLEDE

Jeg lærte å sykle på en gammel ”holk” som tilhørte naboen. Min første skikkelige sykkeltur endte i grinda hos onkel Arne. Jeg stjal mor sin store damesykkel da jeg var 8 år gammel og da havnet jeg i grøfta. I dag er to- hjulingen mitt levebrød og en livsstil. Sykkelen har gitt meg mer glede enn jeg noen gang kunne drømt om.

Helt fra jeg var en liten jente så har fysisk aktivitet og trening vært en del av hverdagen min. Jeg har vært aktiv innen mange ulike idretter, selv om det var friidrett, fotball og løping som tok det meste av tiden fra jeg var 10 til 15 år gammel. Senere ble det mer og mer fokus på løping, 800 meter, 3000 og etter hvert lengre mosjonsløp helt opp til halvmaraton distansen.

Ved siden av skolearbeidet og all treningen, så hadde jeg alltid et par jobber i helgene og gjennom sommerferien. Måtte alltid ha noe å drive på med, masse energi og noe rastløs av vesen. Jeg sa til far flere ganger at jeg aldri kom til å begynne med sykling for det krevde så mange timer trening og det hadde jo ikke jeg tid til med både skolearbeid og deltidsjobber ved siden av den treningen som allerede stod på tidsplanen min.

STOR ENDRING I IDRETTEN

Det ble noe komisk da jeg en dag kom hjem og fortalte at nå ville jeg begynne med terrengsykling. Jeg var da 22 år gammel, var midt i journalist studiene ved høyskolen i Stavanger og hadde lagt joggeskoene mer eller mindre på hylla grunnet utslitte knær og hofter. Jeg satset aldri på noe nasjonalt nivå med løpingen min, men trente gjerne 10 økter i uken. Kalenderen viste da april måned 1995. Jeg hadde lite kjennskap til sykling, uansett gren. Kjente sykkelstjerner og tidligere verdens- enere innenfor sykkelsporten hadde jeg aldri hørt om.

Mitt første møte med terrengsykling ble gjennom intervaller opp Ullandhaug bakken i utkanten av Stavanger. Bakkeintervaller med guttanne i den lokale terrengklubben ble merkbart på hele kroppen, men gav likevel god mersmak. Jeg trødde opp og ned bakkene med en vel 15 kilos sykkel som jeg den gang brukte til og fra skolen. Med joggesko og vanlig løpe- tøy såg jeg ikke mye ut som en syklist. Men spenningen og gleden kjente jeg fra første tråkk.

Fra min første tur i terrenget på en to- hjuling, så gikk det fort og gale rett inn på landslaget. Jeg fikk lånt en ”skikkelig” sykkel fra klubben, fikk noen godt brukte sykkel sko på prøve sammen med klikk pedaler. Jeg deltok i mitt første ritt 2 uker etter første treningstur i skauen. Det ble en noe brutal opplevelse som likevel gav mersmak. Jeg låg mer på siden av sykkelen enn hva jeg satt oppå den da jeg aldri hadde prøvd klikk pedaler før.

KORT VEG TIL PROFFKONTRAKT

Deretter deltok jeg i mitt første norgescupritt på Randaberg i mai 1995. Jeg vant og syntes det var en helt rå opplevelse. Et par måneder senere ble jeg norsk mester og nordisk mester i Finland. Jeg fikk også reise med landslaget til England i august samme år og stilte til start i min første WC i Playmonth. Der ble jeg nummer 3. Jeg ble nummer 12 i EM samme år men ble syk til VM i Tyskland. Jeg betalte turen min selv til prøve- OL i Atlanta i oktober 1995 hvor jeg ble nummer 2.

Siden jeg fortsatt hadde et år igjen av journaliststudiene mine så var jo selvsagt mor og far veldig bekymret for at jeg nå ikke tok skolen så veldig seriøst mer. Jeg skrev proffkontrakt med hollandske American Eagle i begynnelsen av november 1995 og det skremte jo de vokste hjemme litt. Jeg fullførte studiene nesten men gikk glipp av noen eksamener våren 1996 siden jeg heller ville kjøre WC og være med allerede fra sesongstart.

Sesong 1996 ble et lærerikt år for meg og med store opplevelser på sykkelen. Jeg vant 2 WC ritt, Kristiansand og WC finalen på Hawaii. Jeg ble nummer 10 i VM i Australia i september samme år. Jeg fikk til og med delta i OL Atlanta. Ut ifra mine gode resultater i verdenscupen våren 1996 så fikk jeg tildelt et såkalt ”Wildcard”. Jeg hadde selvsagt ingen anelse om hva jeg gikk til og tok det hele ganske så stille og rolig. For meg var alt nytt og jeg var ute for å lære. Jeg kjempet meg inn til en flott 4 plass og syntes det var meget stort.

Jeg kunne skrevet en bok om de kommende årene på terrengsykkelen for min del, men det lar seg dessverre ikke gjøre i denne sammenheng. Jeg ble selvsagt ivrig, svært ivrig, og trente mye og hardt og veldig feil av alt mulig gjennom vinteren 96-97. Ble overtrent og pådro meg virus og fikk ikke særlig mye ut av sesong 97. Reiste til VM i Sveits på høsten og ble nummer 8. Først da kunne jeg kjenne at kroppen begynte å fungere sånn noenlunde igjen.

Sesong 98- og 99 ble innholdsrike, kanskje vell mye av alt mulig! Jeg fikk prøve meg på landevegen for første gang i 1998 og det var også ganske så gøy. Med gode resultater også på asfalten så ble det fort til at jeg fikk 2 arenaer som det ble forventet at jeg skulle prestere på. I 1999 kjørte jeg vell 70 ritt hvor jeg hadde press på meg om topp plasseringer på alle ritt fra alle kanter. Det kostet flesk og jeg avsluttet sesongen med å bryte VM i Åre i Sverige.

STORE ENDRINGER TRENINGSMESSIG

Kenneth tok over som trener våren 2001 etter at hele 2000 gikk rett i dass. Det ble lite av konkurranse i 2000 da systemet og kroppen min ikke ville mer. Kort fortalt så skulle alt av forberedelser mot et nytt OL i Sydney gjøres mye bedre og tøffere. Det endte med en fatal utforkjøring som nesten kostet helsa mi og karrieren.

Det viktigste for Kenneth var å hjelpe meg tilbake til hverdagen igjen. Vi tenkte ikke så mye på om jeg skulle satse på sykkel videre, heller få livsgnisten tilbake og kjenne glede ved å trene igjen. Vi satte opp konkrete endringer i satsingen sammenlignet med tidligere år. Type trening, sesongplanlegging og gjennomføring av de enkelte øktene.

Sesong 2001 ble en mer eller mindre ”berg – og dalbane” opplevelse for meg da jeg ble mye syk og svært lett sliten. Immunforsvaret var helt på felgen. Vi klarte likevel å få skrotten så pass i hop at jeg reiste til VM i Vail / Colorado høsten 2001 og punkterte fra en klar VM tittel. Det var en tøff karamell å svelle for meg etter all den motgangen jeg allerede hadde vært gjennom.

KENNETH BLE REDNINGEN

Jeg stod også uten kontrakt den høsten. Med 2 sesonger mer eller mindre av sykkelen så var det heller ikke mye resultater å vise til. De aller fleste av profflagene hadde mistet troen på meg og nye jenter var kommet opp. Gjennom Stians Sport så kom vi i kontakt med Merida laget som den gang var et mer eller mindre rendyrka, svært dårlig organisert, damelag. Det var ikke rare kontrakten som ble signert men jeg fikk i alle fall muligheten til å satse igjen. Det gav også Kenneth og meg tid til å gjøre den treningen og de forberedelsene som vi mente var riktige for å kunne hevde oss igjen.

Vi vant både EM og VM samme året og siden har vi vunnet fantastisk mye stort sammen. Det er minst like gøy å sykle som det var da jeg begynte og vi har det kjekkere og er mer motiverte enn noen gang før begge to.

Om jeg skal se tilbake på hvordan sporten har utviklet seg så blir det naturlig for meg å dele det inn i 2 epoker. Fra jeg startet i 1995 og frem til sesong 2000 da alt gikk galt. I verdenscup sammenheng så var det i denne perioden alt fra 10 til 14 WC ritt per sesong. Men det var lite annet av konkurranse som var stort og som lokket eliten og publikum.

Grundig, som stod for WC arrangementene, gjorde også den gang en kjempe jobb med å få en spennende sport vist på TV og det er selvsagt viktig for å lokke sponsorer til sporten. Likevel så vil jeg si at sporten i dag er på et helt annet nivå både når det gjelder interesse og deltakelse. Sporten er ganske enkelt my større i dag sammenlignet med da jeg startet i 1995.

PROFESJONELL IDRETT

Om jeg skal se på treningen og satsingen som ble lagt ned fra min side gjennom de første 5 årene av karrieren, så er det stor forskjell fra det vi gjør i dag. Jeg hevdet med også den gang ganske så bra. Men ser jeg tilbake på hva jeg trente og hvordan jeg satset, så er det nesten rart å tenke på at jeg klarte å hevde meg helt i toppen både i 96, 98 og 99.

I dag er det svært få feil en kan gjøre de siste ukene opp mot en tysk bundesliga eller en Swiss Power Cup for i hele tatt kunne kjempe om en seier. I verdenscup sammenheng så teller hver time av forberedelser og en skal virkelig vite hva en driver med når vintertreningen starter 1. november om en ønsker å hevde seg blant verdens beste terrengsyklister påfølgende sesong uansett kjønn. I sesong 2006 konkurrerte jeg i 17 forskjellige land, på tre ulike kontinenter for å kjempe om verdenscup poeng og medaljer i internasjonale mesterskap, samt å promotere sporten vår.

Idretten har blitt mer profesjonell på alle områder sammenlignet med når jeg startet i 1995. En er nødt til å satse som en såkalt ”24 timer utøver” om en ønsker å hevde seg i verdenseliten. Mesterskapene har fått større betydning, både for sponsorer, profflag, nasjon og i media.

Bransjen rundt terrengsykling krever og forventer mer av hver enkel utøver enn før og konkurranse mellom de ulike utstyrleverandører er tøffere enn noen gang. De utallige bransjebladene taler for sitt når det gjelder konkurranse og tøyning av grenser på utstyrfronten. Løypene i rundbane er mer ekstreme sammenlignet med da jeg startet.

SYKKELINTERESSEN EKSPLODERER

De store sykkelfestivalene rundt omkring i verden, hvor både elite og mosjonister møtes, vokser både i størrelse og antall konkurranser. Jeg fikk nylig oppleve å delta i ett maraton ritt i Italia som bærer mitt eget navn, Gunn-Rita Marathon. Det ble en fantastisk og mektig opplevelse hvor hele 2200 deltakere stilte til start. Elite- feltet i herreklasser var i verdensklasse og mosjonistene som startet like bak fikk en minst like mektig opplevelse gjennom et spennende og krevende terreng.

I dag kan en kjøre terrengritt rundbane, såkalt den olympiske distansen, i 3-4 forskjellige land samme helg og samme dag om en ønsker det og finner det mulig. Det er utallige mange topp konkurranser utenom verdenscupen som samler eliteryttere fra hele verden hvor settingen og organiseringen er profesjonell i all alle ledd. Stiller en til start i den italienske cupen, eller i den polske cupen, så må en innstille seg på å kjøre maks og forberede seg som om det var et mesterskap dersom en skal ha mulighet til å kjempe om en topp plassering.

Jeg ser på meg selv som svært heldig siden jeg har en mann som satser alt på at jeg skal kunne forberede meg og trene på et svært høyt nivå. Jeg er en del av et profesjonelt proff lag men uten Kenneth sin innsats gjennom de 365 dagen som et år utfordrer med, så hadde jeg aldri kunnet hevde meg i verdenseliten i min idrett. En god sykkel er nødvendig. En god mekanikker er en ”må ha” greie de siste dagene opp mot en viktig konkurranse. Likevel så er det den daglige innsatser gjennom hele året som teller for at jeg skal kunne hevde meg i verdenseliten i min idrett.

HELSE I HVERT TRÅKK J

Det aller mest gledelige med idretten som jeg har valgt er at så utrolige mange kan delta og ha glede av terrengsykling, uansett hvilket nivå en satser på og hva målsetting en har med treningen. Kenneth og jeg kommer til å satse i mange år til men da på et helt annet nivå enn i dag. Vi ønsker å dele vår glede og sykkelerfaring med andre likesinnede og forhåpentligvis kunne motivere enda flere til å bruke sykkelen oftere og selv finne ut hvilke ufattelige gleder og opplevelser som to- hjulingen bærer med seg.

Jeg gleder meg til å sykle NM på norsk jord igjen sammen med sykkelentusiaster både på og ved startstreken. Det er ingen begrensning i hva en sykkel kan gi av glede og god helse for de aller fleste av oss. Så trø te og bruk sykkelen flittig. Ønsker dere alle en opplevelsesrik og god sommer J

Sykkelklem fra Gunn-Rita